Visjonen om å forvitre stålplateprodusenter under One Belt and One Road-politikken

Hvordan værbestandige stålplateprodusenter nøyaktig kan avgrense markedet vårt og hvordan man nøyaktig kan kvantifisere risikoene våre i sammenheng med Belt and Road Initiative er ett aspekt. I tråd med vår One Belt and One Road-politikk er visjonen vår å skape noen raffinerings- og kjemiske prosjekter i disse landene, spesielt siden disse landene har store befolkninger og relativt stabil økonomisk vekst. Dessuten er deres eksisterende raffineringsutstyr og andre teknologier relativt svake. De er til og med sjelden utstyrt med sekundærutstyret som dukket opp for flere tiår siden. Veksthastigheten i deres etterspørsel per innbygger etter energi og den mulige veksten medført av verdensrommet Potensialet er veldig stort. Samtidig nevnte jeg nettopp at det er valutakurser og annen finansiell risiko i ulike miljøer. Vi må først se eksistensen av disse mulighetene, og deretter kan vi gradvis kvantifisere hvordan vi bør investere. For eksempel bruker vi for tiden noe innenlandsk overflødig produksjonskapasitet til å gradvis overføre og bruke utstyr for å drive investeringsmulighetene våre. På den ene siden kan vi forbedre utnyttelsesgraden av våre produksjonskapasitetsenheter, og på den andre siden kan vi lage produkter som møter lokale behov i tide. På mange breddegrader er gapene i kognisjon og muligheter relativt store.

For tiden vokser stålsamfunnets lagernedgang fra måned til måned. De forvitrende stålplateprodusentenes visjon under belte- og veipolitikken, spesielt når prisene er dårligere, er noe større enn forventet. Det er underforstått at antall dager for varelagertømming i utgangspunktet har vært det samme som i samme periode i 2017, og den absolutte mengden av varelager er bare mindre enn 5 % høyere enn samme periode i fjor, noe som omtrent tilsvarer mengden av varelagertømming på én uke. Betyr dette at tilbud og etterspørsel faktisk er relativt optimistiske?